Smakebit fra første bok

Utdraget er henta fra starten av Kampen mot superbitchene.

 

Helt sykt ræva

«Hallo, ble du sur, eller?!»

Stemmen til Thea skar gjennom klasserommet.

Jeg så ned i pulten. Det svei bak brilleglassene.

«Sorry, ass!» ropte Thea. «Men hvis du ikke takler å høre sannheten, så er det ditt problem, ikke vårt!»

Jeg rakk ikke engang å lukke øynene før Ronja og Shirin satte i å hylfnise.

Sånn er de hele tiden. Fniser og ler av alt Thea sier.

Jeg hater den fnisinga. Den er som et kvelertak.

Jeg hater samfunnsfag også. Etter at Bodil fikk nakkesleng da hun tryna på verandaen i sommer, orker hun ikke å være ordentlig lærer lenger. Vi må gå sammen i grupper og snakke om leksene, mens hun gjemmer seg bak kateteret og leser Se og Hør. Skulle nesten tro hun ble døv i det fallet også, for hun sier aldri et pip når Thea og de bråker i timen. Jeg hører bare sukkene hennes idet hun blar videre.

«Ikke bry deg om dem,» sa Nils.

Vi er alltid på gruppe sammen.

«Bare fordi Thea sier at du er en føkkings loser,» sa han, «så betyr ikke det at du er det.»

Han smilte oppmuntrende til meg.

Jeg skulte tilbake.

For alle vet at når Thea sier noe, så er det sånn. Hun er den mest populære jenta i sjuende og slår flere på ungdomsskolen også. Hvis du vil være venn med henne, er det lurt å være enig i det hun sier. Hvis du ikke vil være venn med henne også. Hun kan gjøre livet ditt rimelig kjipt hvis du ikke hører etter. Det vet jeg alt om.

«Og én ting til!» ropte Thea. «Jeg skal være med i Talentkampen likevel! Så det er bare å begynne å glede seg!»

Jeg sukka mot Nils.

Han sukka tilbake.

Typisk!

Bare så du vet hva jeg snakker om: Talentkampen er høstens desidert største happening på skolen vår. Det er en talentkonkurranse for elevene på mellomtrinnet, og alle som vil kan være med. Du kan spille et instrument, synge, danse, fortelle en vits eller hva som helst, det er opp til deg.

Juryen består av én lærer, én forelder og to elever, og de pleier å være skikkelig strenge. I fjor var det moren til Bjørn Inge i klassen som var foreldredommer, og hun var helt sykt streng. Hun bare slakta den ene deltakeren etter den andre, blant annet Thea, som havna helt nede på femteplass med dansenummeret sitt. Hun ble til og med slått av Torfinn i parallellklassen, og han spilte trekkspill i bunad!

Etter den krisefiaskoen bestemte Thea seg for å boikotte hele driten, som hun sa. Ronja og Shirin også. Jeg kan ikke si at det hadde plaga meg noe særlig. Ikke Nils heller. Årets talentkamp var bare to uker unna, og vi hadde faktisk begynt å glede oss noe innmari. En hel kveld uten Thea, Ronja og Shirin!

Vi burde ha skjønt at det var for godt til å være sant.

«Spør meg hvem jeg skal delta med, da!» ropte Thea.

Jeg svarte ikke.

Jeg regna med at hun hadde fått med seg Ronja og Shirin i år, kanskje noen andre toppligajenter som kunne danse også.

«Hallo, er du døv også, eller?!» bjeffa det bak meg. «Spør meg hvem jeg skal delta med, sa jeg!!»

Jeg snudde meg mot bokhylla bakerst i klasserommet.

Selv sitter jeg alltid rett foran kateteret, så jeg kunne ikke se noen baki der. Men jeg visste at det var der Thea var. Det er aldri noe problem å høre hvor hun befinner seg. Stemmen hennes skjærer gjennom både vegger, marg og bein.

«Ok,» kremta jeg. «Hvem skal du delta med i Talentkam–»

«Jeg skal synge sammen med Føkk Jøstin!»

Jeg holdt nesten på å ramle av stolen.

«H-hæ?» sa jeg. «Skal du syn–»

«You heard me, shitface! Jeg – skal – synge – sammen – med – Føkk Jøstin – i – Talentkampen! Litt kulere enn å synge solo i barnekoret, hæ?!»

Jeg hørte henne flekke tennene i et smil.

Himmelen stakk i øynene da jeg myste mot vinduet.

Typisk!

Typisk!!

Føkk Jøstin består av Bjørn Inge i klassen på bass og Magnus og Felix i parallellklassen på trommer og gitar. De har bare spilt sammen siden i sommer, men har allerede rukket å bli det kuleste bandet på mellomtrinnet. Ikke at de har så mye konkurranse – det er egentlig ingen andre band på mellomtrinnet – men Føkk Jøstin er uansett det kuleste.

Da det ble kjent at de var på jakt etter en vokalist til Talentkampen, gikk det bare noen minutter før auditionrundene var i gang. Hvert eneste friminutt i to dager hørte jeg og Nils dem. Jenter som gaula og sang i gangene og ute i skolegården. Ingen av dem var særlig gode. Jeg hørte ganske godt etter.

Men jeg hadde visst missa én. For den tredje dagen var friminuttene plutselig helt normale igjen. Ingen jenter som gikk rundt og nynna, ingen som egla seg inn på Magnus, Felix og Bjørn Inge og trygla om å få bli med i bandet. Føkk Jøstin hadde tydeligvis funnet sin vokalist.

Jeg snudde meg mot Nils.

«Thea?!» hiksta jeg. «Thea?!?!»

Pusten min hakka opp halsen.

«Og jeg som trodde at Føkk Jøstin var seriøse!» sa jeg. «At de ville ha en vokalist som faktisk kunne syng–»

Jeg stoppa opp.

Neseborene til Nils hadde begynt å dirre.

«Hva er det?» hviska jeg. «Har det skjedd noe? Er det noe med moren din?»

Neseborene til Nils er nemlig som øynene mine. Jo mer de beveger seg, desto mer nervøs er han. Og nå skalv nesa hans som et flagg i orkan.

«I-i-ikke bli sint nå,» stotra han. «M-m-men det kan jo hende at … at …»

«At hva da?»

«A-a-a-t Thea faktisk kan synge?»

Jeg snudde meg bort.

Jeg gadd ikke svare engang.

For greit at Thea er den mest populære jenta i sjuende klasse og kjæreste med Felix i Føkk Jøstin, men synge – det kan hun faktisk ikke! Thea synger helt sykt ræva krisedårlig. Jeg gikk i barnekoret sammen med henne, jeg vet hva jeg snakker om. Å synge er det eneste jeg alltid har kunnet bedre enn henne.

Det eneste!

«BODIIIIIIIIIIIIIIL!!!!»

Blikket mitt skvatt opp bak brillene.

Det virka som om Bodil skvatt også. Jeg hørte at ukebladet hennes gikk rett i gulvet.

«Bodil, vi er ferdige med å snakke om leksene!» gaula Thea bak meg. «Så er det greit at vi går nå?»

Bodil hosta ned i nakkekragen.

«Men det er jo ti minutter igjen av timen,» sa hun. «Er dere allered–»

«Ja!!!!»

«Ja, nei … ja, hvis dere er ferdige, så kan dere vel kanskj–»

«Du er bare kjempegrei, altså, Bodil!»

På en måte kan jeg forstå at Bodil gir opp å si noe i samfunnsfagtimene. Det er ikke så lett å komme til orde med Thea i nærheten.

To sekunder etterpå skjedde det som alltid skjer.

«Vi er også ferdige!»

«Vi også!»

«Og vi! For lenge siden!»

Bodil fikk ikke engang begynt på en setning denne gangen. Det skrapte og knirka i stoler og pulter som flytta på seg, stemmer ble slengt i alle retninger. Alle var allerede på vei ut av klasserommet.

Jeg så bort på Nils. Det rykka fortsatt litt i neseborene hans, men de hadde begynt å roe seg nå.

Det hadde jeg også. Nils hadde tross alt ikke hørt Thea synge, det var ikke hans feil at han ikke visste bedre. Når Thea åpna munnen på Talentkampen om to uker, ville han nok skjønne hva jeg snakka om.

 

 

Gentleman

«Lurer på hva Føkk Jøstin skal spille i Talentkampen,» sa jeg. «De har jo ikke akkurat så mange låter å velge mellom nå som Thea skal være vokalist. Hun kan ikke synge «Bæ bæ lille lam» engang uten å skjære helt ut. Du skulle bare hørt henne da vi gikk i barnekoret, det ble helt krisestemning da hun åpna kjeften og bare … Nils?»

Jeg så fra høyre til venstre.

«Nils?»

Han gikk jo nettopp ved siden av meg i gangen. Når hadde han forsvunnet?

Det stramma seg i magen. Vi skulle ha gym, og gymsalen ligger i andre enden av skolebygningen. Det er om å gjøre å komme seg dit før gangene blir fulle av folk. Og jeg hadde ikke engang gått forbi kantina ennå!

«Nils?»

Jeg gikk rett inn i et tårn med tomme bruskasser utenfor kantina, det dogga bak brilleglassene. Tårnet ble stående og vaie fram og tilbake, jeg var sikker på at jeg skulle drukne i bruskasser. Men heldigvis raste det ikke. Det ville nesten ha blitt litt for mye for meg.

«Nils?»

«Sikkert noe av Rihanna,» peip det bak meg.

Jeg spant rundt.

Nils!

Jeg pusta letta ut. Han hadde bare havna litt bakpå. Det burde jeg jo ha skjønt. Jeg har det med å øke farten når jeg snakker, og Nils har tross alt ganske korte bein.

«Saklig!» fnyste jeg. «Særlig at Thea klarer å synge noe av Rihanna.»

«Beyoncé?» sa Nils. «Selena Gomez?»

Jeg himla med øynene.

«Men de kan jo ikke akkurat spille Justin Bieber heller,» sa han.

«Ikke akkurat,» sa jeg.

Vi så på hverandre og fniste.

Vi visste nemlig hvorfor. Vi fikk med oss hele historien i sommer:

Nils og jeg satt og spilte tomannsamerikaner på rommet mitt da vi plutselig hørte stemmer utenfor vinduet. Det var over tretti varmegrader den dagen, så vinduet sto på vidt gap.

«Hva med The Boyfriends?» var det noen som sa.

«Det er faktisk ikke så ille,» sa en annen.

Jeg spissa ørene. Jeg ser kanskje ikke så godt, men det er som sagt ikke noe i veien med hørselen. Og det tok ikke lang tid før Nils og jeg skjønte hvem det var. Det var Magnus, Felix og Bjørn Inge som diskuterte hva det nye bandet deres skulle hete. Felix er nemlig naboen min. Og soveromsvinduet hans er rett overfor soveromsvinduet mitt. Jeg vet hva slags musikk han hører på, for å si det sånn.

«The Boyfriends,» sa Bjørn Inge. «Here comes The Boyfriends!»

«Give it up for The Boyfriends!» sa Magnus. «Jo. Kan funke, det.»

Kanskje de faktisk hadde blitt hetende det, hadde det ikke vært for at Felix ødela alt.

«If I was your boyfriend, I’d never let you go,» begynte han plutselig å nynne. Litt sånn som når du går rundt og ikke aner at du synger på noe. «Keep you on my arm girl, you’d never be alone. I can be a gentleman, anything you want –»

«Hæ?» avbrøt Bjørn Inge. «Hva var det der?»

Det ble stille.

«Var det Justin Bieber?» sa Magnus.

«N-n-nei,» stamma Felix.

«Jo, det var det!» sa Magnus.

«Fy faen, Felix!» ropte Bjørn Inge. «Du sang Justin Bieber!»

«Det gjorde jeg ikke!» skreik Felix. «Det var en låt av … av … av Michael Jackson! Fuck Justin!»

Og sånn ble de hetende Føkk Jøstin.

Nils og jeg var forbi klasserommene til åttende, niende og tiende nå, vi nærma oss gymsalen. Ennå hadde det ikke ringt ut. Ennå hadde ingen hviska noe litt for høyt bak ryggen min eller sagt noe stygt rett opp i ansiktet mitt. Men ikke engang det hjalp på humøret.

«Nå mista jeg helt piffen igjen,» sa jeg.

«Hvorfor det?» sa Nils.

«Hvorfor det?! Er du klar over hvor ille dette er, eller?!»

«Men hvis Thea er så sykt ræva til å synge som du alltid har sagt, så kan hun jo umulig vinne Talentkampen i år heller. Og det er vel bra?»

«Jo da, men det er jo kjempetragisk for Føkk Jøstin! De hadde jo garantert vunnet uten henne!»

Nils snudde seg mot meg.

«Så det du sier,» sa han, «er at du bryr deg mer om at de vinner enn at Thea taper?!»

Jeg så vekk.

«Ok,» smilte han. «Da er du enda mer forelska enn jeg trodde.»

Jeg svarte ikke.

Det var ikke det at jeg ble så flau. Nils og jeg har ikke hemmeligheter for hverandre. Han vet hvem jeg liker og sånn. Det var bare litt rart å høre han si det høyt på den måten. Jeg ser liksom ikke på meg selv som en som har rett til å bli forelska i noen. Det er jo ikke sånn at noen vil bli forelska i meg.

Tror jeg.

«Forresten,» sa Nils, «blir du med bort på skaterampa en dag snart?»

Jeg så på han.

Vanligvis spør han ikke om jeg vil bli med, han vet at jeg liker meg best hjemme. De andre i klassen tror at jeg er kjempesjenert fordi jeg ikke er med på noe etter skolen og nesten aldri sier noe i timene, men egentlig er jeg ikke sjenert. Jeg liker bare ikke at andre ser på meg. Og det gjør de jo hvis jeg åpner munnen. Eller blir med bort på skaterampa etter skolen.

«Bare en liten tur?» sa Nils.

Jeg rynka på nesa.

«Vær så snill?» sa han. «Sist jeg var der sa Bjørn Inge og Felix at jeg ikke har noen venner. Men jeg har jo det. Jeg har jo deg.»

Jeg fikk tårer i øynene da han sa det.

Litt fordi jeg ble glad. Men mest fordi jeg ble lei meg. For jeg visste jo hva Bjørn Inge og Felix mente med det de sa.

De mente at jeg ikke teller.

«Det er ikke så smart å være venn med meg,» sa jeg.

«Du er ikke den verste å være venn med,» sa Nils.

Det er derfor vi passer så godt sammen, Nils og jeg. Vi er ærlige med hverandre. Jeg skuler og fnyser mot han når han er teit, og han prøver ikke å pynte på sannheten overfor meg. Han sier det som det er.

Jeg er ikke den verste å være venn med. Celine i 6B har cerebral parese og sitter i rullestol, og Birk i 5A har brannsår over hele kroppen og halve ansiktet. I sommer ble han dessuten bitt av en flått.

Jeg er den nestnest verste å være venn med på mellomtrinnet. Det er på en måte en trøst.

«Ok,» sa jeg. «Jeg blir med bort på skaterampa en dag snart.»

Jeg vet alltid når Nils smiler.

Mamma sier at han smiler fra øre til øre, og det er sant. Ansiktet hans blir på en måte delt i to av munnen. Øynene forsvinner nesten helt, man ser bare to smale streker over kinnene. Selv på flere meters avstand ser jeg det.

Når Nils smiler, blir jeg glad inni meg. Ikke sånn forelskaglad, men bare veldig glad for at han fins. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan livet mitt ville vært om vi ikke hadde havna i samme klasse og blitt venner.

Ikke at han beskytter meg mot de andre på skolen. Han er lavere enn både meg og nesten alle de andre jentene i sjuende. Ganske pinglete, for å være helt ærlig. Guttene i klassen spør aldri om han vil være med og spille fotball i friminuttene, for eksempel.

Nei, det som er bra med Nils, det er at han syns at jeg er morsom å være sammen med. Det er litt merkelig egentlig, for hvis jeg havner på gruppe med Thea, Ronja og Shirin, så er jeg så døll at det er helt krise. Jeg sier ikke et ord. Bare fniser. Enda jeg ikke syns de er morsomme engang. De sitter bare og ser på videoer av jenter som sminker seg på YouTube, og så blir de borte kjempelenge mens jeg må gjøre alt arbeidet.

Uansett, poenget mitt er at når jeg er sammen med Nils, så er jeg morsom å være sammen med. For det første åpner jeg munnen, og for det andre sier jeg morsomme ting. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn. Nils får meg liksom til å tørre å være meg, sånn som jeg tenker at jeg egentlig er. Og da er det ikke like ille at alle andre tenker at jeg er kjempesjenert og krisedøll. For jeg vet at det fins i hvert fall én som ikke tenker det.

Kanskje noen til, forresten.

Men det kommer jeg tilbake til.

Jeg stoppa opp i gangen.

Vi var framme. Vi hadde klart det. Vi hadde kommet oss helskinna gjennom hele skolen uten at jeg hadde fått en eneste kommentar slengt etter meg! Det er ikke hver dag det skjer.

«Jeg går bare rett inn i gymsalen, jeg,» sa jeg.

«Glemt gymbagen igjen?» sa Nils.

«Typisk meg.»

Vi så på hverandre og fniste igjen.

Jeg er nemlig ikke typen som glemmer ting. Eller skulker. Du ser aldri meg sitte i kantina sammen med Thea, Ronja og Shirin midt i mattetimen, for å si det sånn. Men gym? Der har jeg ingen sperrer.

Nils begynte å gå videre mot garderobene.

Jeg så meg rundt. Det var fortsatt ingen i nærheten.

«Nils?»

«Ja?»

Han snudde seg.

«Bare så det er sagt,» sa jeg, «så er du ikke den verste å være venn med, du heller. Selv om du er ganske pinglete.»

Jeg er ikke sikker, men jeg tror han blunka.

«Ses i gymsalen, Annebino!» sa han og smilte.

Det så jeg.

 

 

Romvesen

Jeg heter egentlig Anne Bea. Anne etter mormor og Bea fordi det er yndlingsnavnet til pappa. Det er bare Nils som kaller meg Annebino.

Det hele starta med at han trodde at jeg het det.

Da vi begynte på skolen, ble vi nemlig plassert ved siden av hverandre første skoledag. Vi hadde aldri møttes før, men heldigvis var han ikke som Brage i barnehagen, som begynte å grine første gang han så meg. Nils lente seg i stedet mot meg og spurte:

«Hvem er du?»

Ikke «hva heter du», men «hvem er du». Som om jeg var en slags merkelig skapning fra verdensrommet som plutselig hadde landa på nabopulten hans. Og det var vel kanskje det han trodde også.

«Jeg er Anne Bea,» sa jeg.

Det var jo ikke så mye mer å si enn det.

Men Nils var tydeligvis så satt ut av romvesenet ved siden av seg at han ikke helt fikk med seg det lille jeg sa. Neste morgen kom han løpende bort til meg på de korte pipestilkbeina sine og smilte det smilet som deler ansiktet hans i to, og ropte:

«Hei, Annebino!»

Da var det jeg som ble satt ut.

Det viste seg at moren hans hadde fortalt han hvorfor jeg ser ut som jeg gjør, og så hadde han blanda sammen navnet mitt med det. Men selv om han fikk vite hva jeg egentlig het, ble Annebino liksom bare hengende.

Først brukte han det mest på tull. Men etter en stund begynte navnet å snike seg inn ellers også. «Vær så snill, Annebino,» kunne han si når vi gjorde lekser. «Hvis du hjelper meg med matteleksene, så skal jeg lære deg å hoppe på trampoline.» Eller: «Kan du få ræva i gir, eller, Annebino,» når han syntes jeg gikk litt sakte over veien. Eller: «Bra, Annebino!» når han endelig hadde lært meg å hoppe på trampoline.

Til slutt satt navnet bare fast.

Nå tenker jeg ikke over at han kaller meg Annebino engang. Ikke mamma eller pappa heller, de er så vant til å høre det. De er ganske beskyttende av seg, de reagerer skikkelig når andre barn, eller voksne, sier noe stygt til meg. Men de vet at Nils ikke er slem.

De har til og med kalt meg Annebino flere ganger selv. Jeg tror ikke de legger merke til det, men jeg hører det. Det er ikke det at det gjør noe hvis de kaller meg Annebino, men det er litt rart hvis andre enn Nils gjør det. Det er liksom hans navn.

Den eneste som kanskje kunne ha fått lov til å kalle meg Annebino bortsett fra Nils, er Magnus i Føkk Jøstin.

Magnus har krøllete lyst hår, smilehull, to storebrødre og oser toppliga. Da han fylte tolv 11. januar, hadde han den festen med diskokule i taket og egen klinekrok under kjellertrappa. Ikke at jeg eller Nils var invitert, men alle snakka om det på skolen mandagen etter, at hele toppligaen i sjuende hadde vært der og til og med noen fra åttende og niende klasse!

En sånn gutt er han.

Jeg, derimot, har ligget stabilt i bånnligaen siden jeg ble født. Da jeg fylte tolv 1. mars, var det bare Nils som dukka opp. Jeg hadde egentlig ikke regna med at de andre i klassen ville komme i år heller, så jeg ble ikke så veldig skuffa. Jeg og Nils hadde hele nonstopkaka for oss selv og spiste så mange lakrislisser at vi nesten spydde. Jeg hadde kjøpt inn en del ekstra siden Mari og Ylva-Merete hadde sagt at de kanskje kom.

Ei sånn jente er jeg.

Som du skjønner, så er ikke Magnus og jeg akkurat nære venner.

Men selv om jeg knapt har snakka med han, liker jeg han ganske godt likevel. Jeg vet ikke helt hvorfor, for han henger bare sammen med folk jeg syns er teite, som Bjørn Inge og Felix, for ikke å snakke om superbitchene Thea, Ronja og Shirin.

Men det er kanskje det som er grunnen, når jeg tenker meg om. Selv om Magnus har skikkelig dårlig smak når det gjelder venner, er han ikke teit selv. Han har aldri sagt noe kjipt til meg, for eksempel. Eller til CP-Celine eller Brann-Birk. Og det kunne han lett ha gjort, så søt og kul og populær som han er. Han kunne ha sluppet unna med mye. Akkurat sånn som Thea slipper unna med det meste hun gjør, bare fordi hun flagrer med øyenvippene og smiler det derre sukkersmilet sitt som er så falskt at jeg ikke skjønner at folk ikke gjennomskuer henne!

Ikke at Magnus vet at jeg liker han, er du gal. Det er bare Nils som vet hvem jeg tenker på når jeg tegner hjerter i margen i samfunnsfagboka. Jeg kommer ikke til å fortelle det til noen andre heller. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke vet hvor mikroskopisk liten sjans jeg har. Gutter liker ikke sånne som meg. I hvert fall ikke toppligagutter som Magnus.

Nå tenker du kanskje at det er fordi jeg er den kjempesjenerte og krisedølle typen som ingen legger merke til. At jeg er en sånn brillenørd som sitter fremst i klasserommet og går i ett med tapetet, liksom.

Hadde jeg enda vært så heldig.

Men jeg er ikke det.

Det er det eneste jeg har til felles med Thea, bortsett fra at vi begge går i 7A. Alle på skolen vet hvem jeg er også.

Men ikke fordi jeg er kul.

Ikke fordi jeg er pen.

Og i hvert fall ikke fordi jeg er populær.

Grunnen til at alle vet hvem jeg er, er at jeg er en freak.

 

 

Dark horse

De som ikke vet hva jeg heter, kaller meg Hun Albinoen.

Der er Hun Albinoen, hvisker de i gangene på skolen.

Sjekk ut de øynene ’a. Fram og tilbake, fram og tilbake. Som to pingpong-baller på speed.

Fine solbriller på Hun Albinoen i grunn, fniser de om våren. Siste mote fra Blindeforbundet.

Har du sett Hun Albinoen, eller? ler de om vinteren. Hun er så likbleik at hun går i ett med snøen.

Stakkars Hun Albinoen er det også noen som sier. Særlig de pene og prektige jentene i tiende klasse. De med glatte hestehaler og klikk-klakk-hæler som smiler iskaldt til meg når de går forbi.

Stakkars Hun Albinoen, sier blikkene deres. Tenk å se ut sånn.

Jeg hater sånne jenter.

Jeg er forresten ikke albino heller. Men akkurat det har jeg slutta å henge meg opp i. Jeg kaller meg til og med albino selv. Jeg har nok av andre ting å bekymre meg for om jeg ikke i tillegg skal gå rundt og fortelle folk at jeg ikke er albino, men er født med albinisme.

Noen dager tenker jeg at det er helt greit å være albino.

Er man først en freak, så fins det tross alt verre ting der ute. Som CP-Celine og Brann-Birk. Eller han fyren jeg og Nils så en gang, som mangla både armer og bein og hadde et slags sugerør stikkende ut av munnen som han skreiv på ei tavle med.

Jeg har armer og bein og kan både høre og snakke og gå. Jeg er verken feit eller ekstremt høy eller ekstremt lav eller har sår i halve ansiktet. Jeg har til og med begynt å få pupper. De er ikke så store at det gjør noe, men de er i hvert fall der. Dessuten er vampyrer også likbleike, og de er jo pene for det.

Jeg kan til og med tenke at jeg på en måte er spesiell. Det er ikke så mange som meg, liksom. Faktisk har jeg bare sett tre albinoer i hele mitt liv, i tillegg til meg selv. En gutt på kjøpesenteret da jeg var seks, og to gamle damer på én gang i forfjor da jeg, mamma og tante Mona var på jentetur til London. De kom til og med bort til oss.

Det var sjelden de møtte så små albinoer som meg, sa de, og så fortalte de at de het Dorothy og Anne og hadde vært bestevenninner i over seksti år. Dorothy spanderte sjokoladekuler fra en pose og kalte meg dear, og da mamma sa at jeg også het Anne, ble engelske albino-Anne så rørt at hun røska posen fra Dorothy og ga meg hele.

Etterpå sa mamma at dette var en historie jeg ville sette pris på når jeg ble eldre. Men jeg limte sjokoladekuleposen inn i dagboka mi allerede da jeg kom hjem.

Andre dager vil jeg bare være som alle andre.

Da forsvinner jeg inn i Normal-verdenen min.

I Normal-verdenen trenger jeg ikke sitte fremst i klasserommet fordi jeg ser så dårlig. Der må jeg aldri knipe øynene sammen i dagslys, og jeg virrer ikke med blikket hele tiden sånn at folk ser på meg og tenker at jeg er rar. Eller enda verre: tror at jeg er blind!

Ok, se for deg dette:

Du er i ferd med å krysse en vei og aner fred og ingen fare. Men så plutselig kommer noen løpende og tar deg i armen, og du hører en damestemme hyle inn i øret ditt: Ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg over!

Se for deg at du prøver å forklare at du klarer å gå selv, men at det akkurat da kommer en bil sånn at du skvetter litt. Og at dama som tok armen din nå begynner å dra deg tilbake mot fortauet sånn at du ikke skal bli påkjørt. Og at det skriker i bremsene på bilen og at dama begynner å rope til sjåføren og at du snubler i fortauskanten i alt kaoset og tryner i en søledam.

Se så for deg at det skjer foran alle på hele skolen.

Det skjedde meg første skoledag etter sommerferien i år. Rett utenfor skoleporten, bare noen meter fra benkene der hele toppligaen på mellomtrinnet satt og hang.

Det var ikke noe særlig, det må jeg bare si.

Nils kom løpende til og hjalp meg opp, men skaden var jo skjedd. Selv om jeg ikke så at folk smilte av meg, og selv om dama ropte så høyt at jeg ikke hørte latterbrølene rundt meg, kjente jeg dem helt inn i skjelettet. Latteren vrei seg rundt ribbeina og knoklene mine til jeg nesten ikke fikk puste.

Og da jeg hadde fått tørka søla av brillene mine, gjett hvem som var den første jeg fikk øye på?

Magnus.

Han satt på en av benkene med armen rundt Ronja og så rett på meg.

Jeg kjente at all lufta inni meg forsvant igjen, og hadde ikke Nils stått der, hadde jeg sikkert flata ut på fortauet enda en gang. Men Nils skjønte heldigvis tegninga og dro meg over veien og bort til hoppbakken.

«Han lo ikke,» sa han da vi hadde satt oss et stykke opp i unnarennet.

Jeg snufsa.

«Jeg så det helt tydelig, Annebino,» fortsatte han. «Det var bare de andre som lo.»

Jeg skjønte jo at han bare sa det for å være snill, men akkurat da hjalp det faktisk litt. Det hjalp at Nils skjønte hva som var verst av alt. Verre enn at alle på skolen så meg tryne. Nemlig at Magnus lo av meg fordi jeg ble tatt for å være blind.

For jeg er ikke blind.

Jeg ser bare innmari dårlig!

«Her,» sa Nils og rakte meg matpakka mi. «Jeg plukka den opp fra søledammen. Jeg tror ikke det har lekket inn så mye vann.»

Vi pleier å spise lunsj i sittegruppa på skolebiblioteket, men av og til går vi bort til den gamle hoppbakken rett overfor skolen i stedet. Det er jo ikke sånn at vi har så mange andre å spise sammen med, så vi kan like gjerne sitte et sted der vi kan nyte utsikten i tillegg. Det var dit vi var på vei da hun dama kom og dro meg i armen.

Jeg gravde fram to våte brødskiver med gulost og paprika.

«Takk for at du redda meg,» sa jeg.

«Ikke noe problem,» smilte Nils.

Jeg smilte tilbake. Men jeg visste at jeg kom til å bli hjemme fra skolen dagen etter og ta en forsvinnedag.

I Normal-verdenen tryner jeg nemlig aldri. Jeg kræsjer ikke inn i bruskassetårn eller blir tatt for å være blind. Jeg får ikke høre at jeg ser ut som ei gammel dame eller at jeg aldri noensinne kommer til å få kjæreste, så stygg som jeg er. Der er det ingen Thea som kaller meg shitface, weirdo eller en føkkings loser.

I Normal-verdenen har jeg langt mørkebrunt hår og er sanger i det kuleste bandet på skolen. Vi heter Dark horse og øver i gymsalen en gang i uka. Nils spiller keyboard og kjæresten min spiller trommer. Av og til har vi med oss gjesteartister også, på fiolin og tamburin og sånn. Vi har alltid på oss svarte klær og pulsvarmere på scenen. Vi er ikke gothere eller emo eller noe, vi bare liker å gå kledd sånn. Vise at vi hører sammen, liksom.

På øvingene kommer ofte flere fra sjuende og hører på. Av og til noen fra åttende og niende også. Det hender at Magnus blir litt sjalu fordi alle guttene syns at jeg er så pen og kul når jeg synger. Men han har ingenting å være redd for. Jeg kommer aldri til å dumpe han. Han er verdens beste kjæreste og trommis.

Skal jeg være helt ærlig, så har jeg ganske mange sånne forsvinnedager.

 

 

Work that body!!!!

«Ikke i dag heller?»

Klypa kom gående mot meg i gymsalen.

Jeg rista på hodet.

«Jeg føler meg ikke helt bra,» sa jeg.

Klypa plukka opp en volleyball og kasta den inn i ballrommet. Det klirra i pokalhylla da den smalt mot veggen der inne. Selv om hun er nesten like gammel som mormor og farmor, slår Klypa fortsatt alle guttene i klassen i håndbak. Det var sånn hun fikk kallenavnet sitt, sier mamma, fordi hun var så sterk i klypa da hun var ung. Da mamma og tante Mona hadde henne i gym, slo hun alle de mannlige lærerne også.

«Er det greit hvis jeg bare sitter på benken og ser på?» sa jeg.

«Greit og greit, Anne Bea,» sa Klypa. «Har du melding med deg hjemmefra? Det begynner å bli en stund siden du hadde gym nå.»

Hun hadde rett.

Jeg hadde knapt hatt gym siden skolestart. Tre av gangene hadde jeg hatt med melding, men de andre gangene hadde jeg bare sagt til Klypa at jeg ikke følte meg helt bra.

«For det er jo faktisk sånn at du kan ha gym,» sa hun. «Du sitter ikke i rullestol som Celine eller har forstua armen som Ylva-Merete. Så enten må du få det skriftlig fra rektor at du ikke kan ha gym, eller så må du begynne å ta med gymtøyet ditt litt oftere.»

Jeg nikka.

Hun sier alltid det. Jeg nikker hver gang.

«Kom her,» sa hun og åpna armene.

Jeg trakk inn pusten.

Så lenge du ser klemmen komme og rekker å forberede deg, går det bra, men hvis ikke risikerer du å bli kvalt. Klypa er nemlig ikke bare sterk, hun har i tillegg de største puppene jeg har sett. De er som to enorme øreklokker som stenger ute all lyd og luft.

Og det er ikke bare jeg som sliter. En gang måtte Nils legge seg litt nedpå etter at han røyk på en klem. Det var akkurat som å ta blodprøve, sa han. Det gikk helt rundt for han. Og den eneste gangen jeg har sett Bjørn Inge få panikk, var da han satte tyggisen i vrangstrupen i en gymtime i fjor.

Han rakk knapt å hoste før Klypa la armene rundt han bakfra og klemte til. Først forsvant bakhodet hans, deretter kinnene, så haka, panna og munnen. Det siste vi så av Bjørn Inge før han ble borte mellom puppene til Klypa, var en knallrød nese og to rimelig desperate øyne. Fem sekunder etterpå spratt en hvit tyggisklyse ut mellom puppeøreklokkene og landa på den ene joggeskoen til Thea.

«Jeg skjønner at du ikke er så glad i gym,» sa Klypa ned i hodebunnen min. «Men det blir jo ikke lettere hvis du sitter på benken hver gang. Hvordan skal du bli bedre da?»

Det var umulig å gi henne et svar. Ansiktet mitt satt fast.

Ikke at jeg hadde noe å si. For greit at Nils ikke er så god i fotball, men du skulle sett meg! Jeg er så dårlig i ballspill at Klypa må gi meg egne oppgaver i gymtimen. Som å løpe fram og tilbake i den ene enden av salen mens resten av klassen spiller volleyball eller basket i den andre.

Jeg er ikke spesielt god til å løpe heller. Og jeg får alltid ballen i fleisen minst én gang i løpet av timen, sånn at jeg mister brillene eller tryner. Og siden jeg aldri ser om det var et uhell eller om noen kasta ballen mot meg med vilje, tør jeg ikke annet enn å reise meg opp og løpe videre. Skrubbsårene plastrer jeg ikke før etterpå.

Det eneste jeg er ganske god til, er å svømme. Men alle jentene i klassen hater å ha bading, og uansett er bassenget på skolen tømt for vann.

«Ok,» sa Klypa og slapp meg. «Gå og sett deg på benken. Men neste gang tar du med deg gymtøyet, er vi enige om det?»

Jeg nikka igjen.

Egentlig har jeg mest lyst til å gå ut av gymsalen og sette meg et sted og lese når jeg ikke har gym. Jeg blir alltid litt ekstra nervøs når de andre i klassen hoier og løper rundt sånn som de gjør i gymtimene. Det skal liksom enda mindre til før de kaller meg noe da. Men jeg vet at hvis jeg sniker meg ut, så vil Klypa være strengere neste gang. Kanskje til og med ringe mamma og pappa for å snakke om skulkinga mi.

«ER DERE KLAREEEEE!!»

Jeg hadde knapt satt meg på benken før døra til gymsalen ble revet opp og resten av klassen storma inn.

«Still dere opp på to rekker bak meg, så tar vi det fra starten!!»

Ingen andre enn Thea kan høres både kjeftete og kul ut på samme tid.

Alle jentene bortsett fra Ylva-Merete satte kursen ned mot speilveggen i den ene enden av salen. Jeg så at de var jenter fordi håret deres flagra etter dem. Alle jentene i klassen har langt hår, bortsett fra Mari, som har bollesveis.

Guttene stilte seg opp langs ribbeveggen midt imot meg. Nils også. Jeg kjenner han nemlig alltid igjen. Bare Nils kan finne på å gå med knallrosa shorts og T-skjorte og neongule joggesko i gymtimene. Vi har aldri snakka om det, men jeg tror han kler seg sånn for min skyld. For at jeg skal kjenne han igjen på lang avstand om jeg plutselig trenger han.

En sånn venn er Nils.

«Nei, ikke der, Mari! Du skal stå bak Ronja! Og Ahn, du skal også stå bakerst!»

Thea bevegde seg rundt blant de andre jentene. Det lange lyse håret flaksa bak henne.

«Og du går dit, Frida, og du går dit, og … HALLO, KOM IGJEN!! Kan det være så jævla vanskelig! Alle unntatt Ronja og Shirin skal stå BAKERST!!»

«Det blir jo ikke akkurat to rekker, det da,» sa Mari. «Mer en halvsirkel bak dere tre.»

Jeg krympa meg på benken. Mari måtte ha glemt hvem hun snakka til. Ingen snakker sånn til Thea uten at de får høre det i ukesvis etterpå.

Jeg snakker som sagt av erfaring.

«Altså, nå er det jeg som er koregrafisten her!» bjeffa Thea. «Så hvis du har problemer med det, så foreslår jeg at du bare dropper å være med og danse!»

«Nei da,» sa Mari fort. «Det er ikke det. Jeg trodde bare at vi –»

«Få kontroll på armene og beina dine i stedet, du!» sa Thea. «Så du ikke driter deg totalt ut på scenen!»

Jeg kunne ikke se ansiktet til Mari langt der nede, men jeg regna med at hun var ganske rød.

«Ikke i dag heller?»

Ylva-Merete satte seg ved siden av meg på benken.

Jeg rista på hodet.

«Jeg føler meg ikke helt bra,» sa jeg.

Ylva-Merete justerte bandasjen rundt høyrearmen.

«Skjønner hva du mener,» sa hun. «Thea kan ha den effekten på folk.»

Vi veksla et raskt smil.

Det er egentlig litt rart å tenke på, men Thea og Ylva-Merete er faktisk de i klassen jeg har kjent lengst. Jeg hadde som sagt ikke møtt Nils før vi begynte på skolen, og de andre visste jeg bare så vidt hvem var. De eneste jeg hadde snakka med før, var Thea og Ylva-Merete. Vi gikk nemlig i sykehusbarnehagen sammen.

Jeg kan ikke akkurat si at Thea og jeg var venninner den gangen heller. Jeg lekte litt med Ylva-Merete og Johanne, som går i parallellklassen vår nå, men hver gang de fikk sjansen, stakk de av. Så jeg lekte vel egentlig mest for meg selv. Eller med Jøgge, yndlingsbarnehageonkelen min.

Jeg hadde kanskje håpa at Ylva-Merete og jeg kunne holde litt sammen da vi havna i samme klasse, men jeg skjønte raskt at hun hadde andre planer. Hun satte seg nemlig ved siden av Thea bakerst i klasserommet. Men Thea ville heller henge med Ronja og Shirin, og Mari flytta ikke hit før i andre klasse, så sånn sett tror jeg Ylva-Merete angra litt da hun så hvor morsomt Nils og jeg hadde det på første rad.

«KLYPAAAAA!!!! ER DU KLAAAAR??!!»

Stemmen til Thea ljoma gjennom gymsalen, smalt mot veggen bak meg og Ylva-Merete og havna oppe ved ballrommet, der Klypa sto bøyd over musikkanlegget. Thea hadde tydeligvis fått lov til å bruke litt av gymtimen til å øve på en eller annen dans.

«Ok, innta posisjonene!!»

Jeg myste alt jeg kunne.

Thea heva høyrearmen og plasserte føttene et stykke fra hverandre. På hver sin side rett bak henne gjorde Ronja og Shirin det samme. Jeg så ikke hvem som var hvem. De har langt, mørkt hår og er kjempetynne, begge to, så de ser helt like ut på avstand. Resten av jentene på rekka bakerst fulgte etter.

Så trykka Klypa på play.

Selv om høyttalerne i gymsalen er skikkelig gamle og sprakete, var det ingen tvil om hvem som dunka over anlegget.

Rihanna.

«Vent til jeg sier fra!» ropte Thea.

Hun begynte å vrikke i takt med introen.

«Fem sekunder igjen!» ropte hun. «… come aliiiive … NÅ!!!!»

Idet trommerytmen kom inn, kjørte Thea i gang en koreografi som gikk rett i fletta på guttene i ribbeveggen. De stakk hodene sammen og hviska som gale, og Bjørn Inge gjorde den bevegelsen med hoftene som han alltid gjør når Thea er i nærheten.

«Kom igjen, jenter!!» skreik Thea. «WORK THAT BODY!!!!»

Ingen kan si at hun ikke jobba med sin egen, i hvert fall. Hun hoppa og spratt og vrikka, av og til bøyde hun seg fram også og bukta seg mot speilet med rumpa rett ut.

«Enda mer!» gaula hun. «Bøy dere enda lenger fram! Pupper, jenter!! Fram med puppa!!!!»

«Hva var det jeg sa?»

Nils dumpa ned ved siden av meg på benken.

Jeg så forvirra på han.

«Sjekk hva Thea holder i hånda,» sa han.

Jeg myste så mye at det nesten gikk rundt for meg.

Først da så jeg den. Hun veiva rundt på en eller annen pinne, snurra den rundt i lufta som en drillstav før hun stakk den opp i ansiktet og –

Nei!!

En mikrofon!

Pinnen i hånda til Thea var en mikrofon!

«Hun spurte alle jentene nå på fredag,» sa Ylva-Merete. «Ja, altså, alle unntatt …»

Hun så på meg og kremta.

«Jeg skulle egentlig vært med og dansa, jeg også,» fortsatte hun, «men så skjedde jo dette i helga, så …»

Hun løfta den bandasjerte høyrearmen.

«Hørte dere ikke!?» ropte Thea nede ved speilveggen. «UT MED RUMPA, FRAM MED PUPPA!!!! Om to uker MÅ dere ha dette på plass, altså!!»

Jeg blunka ned i gulvet.

Nils hadde rett.

Thea og Føkk Jøstin skulle spille en låt av Rihanna i Talentkampen. Og ikke bare det. De skulle toppe det hele med et danseshow med alle jentene i klassen.

Alle unntatt meg.

Nils dytta meg i siden med albuen.

«Men det har ikke noe å si hvor mye de øver på den der dansen,» sa han. «Thea kommer aldri til å bli like flink til å synge som deg, Annebino.»

Jeg sukka.

Typisk!

Typisk!!

TYPISK!!

Thea tenkte nok at all vrikkinga og buktinga kom til å skjule at hun sang helt sykt ræva krisedårlig.

Og det verste var at hun garantert hadde rett.

 

(Hvis du vil vite hva som skjer videre, må du låne boka på biblioteket eller kjøpe den i bokhandelen.)

2 thoughts on “Smakebit fra første bok

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s